En del av Latin Reiser
En magisk reise

Historie

Mexico  var åstedet for oppblomstringen av flere høykulturer gjennom 3000 år før den  spanske erobringen fra 1519 av. I 300 år var Mexico en av Spanias viktigste kolonier i den  nye verden, før landet fra 1821 av har vært et selvstendig land. Mens  1800-tallet var preget av omfattende politisk ustabilitet, var perioden etter  den meksikanske revolusjonen 1910-20 preget av partiet PRIs  maktdominans. Denne vedvarte fram til presidentvalget i år 2000.

Olmekiske kjempehoder, nå i  museum i Xalapa.

Innhold

1 Prekolumbiansk historie

1.1 Olmekerne

1.2 Teotihuacán

1.3 Toltekerne

1.4 Mayaene

1.5 Aztekerne

1.6 Andre kulturer

2 Ny-Spania

2.1 Spansk erobring

2.1.1 Massedød

2.2 Kolonien Ny-Spania

2.2.1 Katolisisme og lærdom

2.2.2 Kolonisering nordover

2.2.3 Raseskille

2.3 Uavhengighetskamp

3 Den meksikanske republikk før revolusjonen

3.1 Uavhengighet

3.1.1 Territorielle tap

3.1.2 Fransk invasjon

3.1.3 El Porfiriato

4 Den meksikanske revolusjonen

5 Mexico etter revolusjonen

5.1 Mellomkrigstid og etterkrigstid

5.1.1 Religionsstrid

5.1.2 Nasjonaliseringen av oljen

5.1.3 Olympisk uro

5.1.4 Fra boom til pesokrise

5.1.5 Krise i Chiapas

5.1.6 PRIs fall

 

Prekolumbiansk  historie

 Menneskene nådde Mexico fra nord for kanskje 18 000 år siden. På dette  tidspunktet var klimaet fuktigere i det sentrale høylandet, og tilgangen på mat  var bedre enn i dag, blant annet jaktet man på mammut, hester og andre dyr som  senere døde ut. En gradvis opptørking fant sted som følge av issmeltingen lenger  nord på kontinentet. De første eksperimenteringene med jordbruk fant sted ca.  9000 f.Kr., mens maisdyrkingen begynte ca. 5000 år før Kristus i Tehuacán-dalen  i Puebla. Etterhvert utviklet det seg en bofast kultur i de sentrale og sørlige  delene av landet, og dyrking av kulturplanter som chili, tomat, grønn tomat og avocado var karakteristisk for  jordbruksproduksjonen, i tillegg til mais.

 En rekke høykulturer utviklet seg fra 1200 f.Kr og framover. Vår kunnskap om  disse kulturene bygger på arkeologiske funn, og vi kjenner ikke deres språk  eller etniske opphav. Alle høykulturene ble utviklet i det kulturgeografiske  området Mesoamerika, som strakk seg  fra en linje mellom Guadalajara og Tampico i nord  gjennom hele det sentrale og sørlige Mexico, Belize, Guatemala, El  Salvador og Honduras. Kulturene her  påvirket hverandre gjensidig, og religion, verdensbilde, kunst, kultur,  teknologi viser mange fellestrekk i hele perioden.

 Nord for linja mellom Guadalajara og Tampico bodde en  lang rekke stammer og folk som ble kalt chichimecas av aztekerne, eller  barbarer. Her levde de fleste som jegere og sankere, og  kun få og spredte jordbrukskulturer oppsto.

 

Olmekerne

 Den eldste høykulturen, fra mange århundrer før Kristi fødsel, var den olmekiske, og  blomstret på Gulfkysten. Olmekerne hadde sine kjerneområder i de nåværende  delstatene Veracruz og Tabasco. Deres direkte kulturelle innflytelse rakk  imidlertid mye lenger, og kan spores så langt sørøstover som til El  Salvador. Olmekerne dominerte i sine områder fra omkring 1200 f.Kr. til ca  400 e.Kr..  Olmek-kulturen gjenfinnes først og fremst i form av de store steinhodene.

Steinstøtter av toltekiske krigere i Tula.

 

Teotihuacán

 I perioden 100-600 e.Kr. blomstret storbyen Teotihuacán i området  rett nord for Mexico by. Innbyggertallet i  Teotihuacán er anslått til 200 000, og den var dermed en av verdens største  byer. I sin storhetstid på 500-600-tallet kontrollerte Teotihuacán store deler  av Mesoamerika. Vi kjenner i dag ikke til den etniske tilhørigheten til  innbyggerne, men mye taler for at ulike etniske grupper bodde i byen. Rundt år  750 ble imidlertid Teotihuacán plyndret av chichimekere («barbarer») fra nord,  muligens etter intern strid i byen. Årsakene til Teotihuacáns sammenbrudd er  gjenstand for diskusjon, en av de framherskende teoriene er at press på  ressursene skapte erosjon. Dette førte til matmangel, og da vendte byens  befolkning seg mot herskerne som ikke kunne beskytte dem mot gudenes vrede.

 

Toltekerne

 Denne kulturen ble etterhvert avløst av toltekerne, som hadde sin  hovedstad i det som nå er ruinbyen Tula.De kom til å  dominere mye av det sentrale Mexico fra 900-tallet til 1100-tallet.  Opprinnelig var dette et miliaristisk nomadisk folk, og det var antagelig de –  eller deres forløpere – som plyndret byen Teotihuacan (ca. 750). Etter at de slo  seg mer til ro, samlet de under seg en rekke småstater. De ble drevne  tempelbyggere, og deres innflytelse strakte seg langt. Det kan belegges en  kraftig toltekisk innflytelse på den postklassiske mayakulturen, noe som er særlig  påtakelig i Chichen Itza.  Toltekiske gjenstander er blitt funnet så langt unna som i Costa Rica.

 Det antas at toltekernes rike ble knust omkring år 1200 av et nomadisk krigerfolk som,  i likhet med rekke andre slike folk, ble kalt chichimekere (et aztekisk  ord som betyr barbarer). Aztekernes herskerslekt regnet seg som etterkommere av  toltekerne via den hellige by Colhuacán.

 

Ruinene av et av templene i mayabyen Chichen  Itza.

 

Mayaene

 I relativ avstand fra det sentrale Mexico blomstret maya-kulturen på  Yucatán-halvøya og i lavlandet i Chiapas, samt i Belize, Guatemala, Honduras og El  Salvador. Mayaene er kjent for sine store tempelkomplekser med kompliserte  vannanlegg, for sin skrift og for sin avanserte astronomi og kalender. Denne  kulturen nådde sitt høydepunkt på 900-tallet, da den av omdiskuterte årsaker ser  ut til å ha brutt sammen, noe som førte til at mange av mayabyene ble overlatt  til jungelen. Det ser ut til at tolkerne fra høylandet invaderte delere av  Maya-områdene på 900-tallet. I noen deler av området overlevde imidlertid  mayakulturen, eksempelvis i høylandet i Chiapas. Mayaene gjorde f.eks.  sterk motstand mot den spanske erobringen i 1540-årene.

 

Aztekerne

 Den siste kulturen som blomstret i det sentrale høylandet, var nettopp aztekerne, fra  1326 av. Aztekerne,  eller som de selv kalte seg; mexica ene (utt: mesjíka), vandret sannsynligvis  inn fra nord, i en sagnomspunnet vandring fra Aztlán, et mytisk sted som av og  til stedbindes til øya Mexicaltitán i Nayarit. Vandringen endte der de  så en ørn ete en slange på en kaktus. Dette så de på øya Tenochtitlán i  Texcoco-sjøen, og dermed endte vandringen her. Den lille øya vokste utover på  grunn av jordbruket på chinampas, flytende hager på flåter. Til å begynne med  måtte aztekerne godta overherredømme fra sterkere naboer, men de klarte snart å  sette seg i respekt. Utover 1400-tallet tok de kontroll over store deler av Mesoamerika, fra  Bajío-området i nord til Tehuantepec-eidet i sør. Også Soconusco, kystsletta i  Chiapas, ble underlagt aztekerne på slutten av 1400-tallet. Imidlertid var det  noen som klarte å stå imot; zapotekerne på Tehuantepec-eidet avviste en  omfattende invasjon i 1496, og purépecha-folket i Michoacán  klarte med sine metallvåpen å stå imot aztekerne. Tlaxcala i det sentrale  høylandet beholdt også sin uavhengighet, men mange forskere tror dette skyldes  at aztekerne ønsket å beholde en fiende som kunne levere kandidater til  menneskeofringene.

 Alle de meksikanske folkeslagene og kulturene praktiserte menneskeofringer.  Hos aztekerne hadde imidlertid dette stort omfang, og ofrene ble funnet blant  nabofolkene, slik som det uavhengige Tlaxcala. De undertvungne folkeslagene  måtte også sende noen av sine som offergaver til aztekerne. I 1487 ble kanskje 20 000 mennesker  ofret ved innvielsen hovedpyramiden i det store templet i Tenochtitlán.

 

Utstillingen av hodeskaller fra tidligere ofre i  tzompantli-stativer bidro  til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre.

 Mens hodeskallene ble stilt ut på egne stativer, ble kjøttet spist av  befolkningen. Det hatet de omliggende stammer hadde bygget opp mot aztekerne  gjennom generasjoner var en viktig årsak til at den spanske erobring av landet  lot seg gjennomføre med relativ letthet. De så på spanjolene med deres  rustninger, skjegg og hester som guddommelige redningsmenn.

 

Andre kulturer

 Også i andre områder av Mexico oppsto det høykulturer. I Oaxaca blomstret Zapotek- og  Mixtec-kulturene, sentrert rundt Monte Albán. Michoacán  var åsted for purépecha-riket, som sto i mot aztekisk dominans.

 Nord-Mexico, nord for en linje mellom Tampico og Guadalajara, var befolket av  “chichimekere” – aztekernes ord for barbarer, og var stort sett preget av jeger-  og samlerkulturer. Imidlertid blomstret byen Paquimé helt nord i Mexico fra  900-tallet til 1340.

 

Ny-Spania

 I perioden 1521  til 1821 inngikk  Mexico i det spanske verdensimperiet. Kolonien ble kalt Nueva España,  eller Ny-Spania.

 

Spansk erobring

 Den europeiske erobringen begynte i 1519, da den spanske conquistadoren  Hernán Cortés  gikk i land det sted som i dag er kjent som Veracruz. Etter noen innledende  slag ved kysten og ved Cholula ble Hernán Cortés  invitert til å komme til Tenochtitlán som Moctezumas, aztekerkongens, gjest.  Sammen med flere hundre spanske soldater og mange tusen allierte styrker, først  og fremst totonakere og tlaxcaltekere, ble han innkvartert i byen. Vinteren  1519-20 ble tilbragt i Tenochtitlán, mens forholdet mellom aztekerne og  spanjolene ble stadig dårligere. Aztekerne reagerte på den privilegerte  posisjonen europeerne og de tidligere fiendene nøt, mens spanjolene var  sjokkerte over menneskeofringene som regelmessig fant sted ved helligdommene  rundt om i byen. Midt oppe i dette forholdt Moctezuma seg svært lojal mot  spanjolene. Hans oppførsel fremstår som en gåte i historien, men blir ofte  forklart med sagnet om gudekongen Quetzalcoatl som skulle komme tilbake. Det har  blitt foreslått at han trodde at Cortés var Quetzalcoatl. Den spanske guvernøren  på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés. Cortés dro da med  ca. 2/3 av sin styrke tilbake til kysten, tok opp kampen med soldatene, beseiret  dem og overtalte dem til å bli med på erobringen. Vel tilbake i Tenochtitlán  toppet det seg mellom aztekerne og spanjolene, og Montezuma ble drept. Det er  usikkert om det var spanjolene eller misfornøyde aztekere som gjorde det.  Spanjolene flyktet natta til 30. juni, og fullastet med gull og skatter som  mange av dem var, ble mange drept eller fanget og ofret til gudene. Denne natta  kalles for la noche triste, den triste natta. De som overlevde, inkludert  Cortéstok tilflukt i Tlaxcall?n. En av Cortés   soldater etterlot imidlertid den farligste suveniren, nemlig koppesmitte.  Koppeepidemien herjet i Tenochtitlán og utover i aztekerriket, men nådde ikke  Tlaxcall?n. Våren 1521 kom så spanjolene og tlaxcaltekerne tilbake. De bar med  seg båter som ble satt sammen og sjøsatt på Texcoco-sjøen. Dermed kunne de  isolere hovedstaden og sulte den ut. Aztekerne gjorde imidlertid sterk motstand,  og lot heller hovedstaden bli mast i stykker av spanske kanoner enn å overgi  seg. Til slutt, 13. august 1521, opphørte motstanden, og de fleste av de  resterende innbyggerne ble massakrert av spanjolene.

 Den sentrale delen av Mexico ble så erobret i løpet av 1520-tallet, og ca.  1540 ble Yucatán-halvøya erobret av Francisco Montejo. Dermed var hele Mexico  sør for Chichimec-linja erobret. Erobringene videre nordover skulle imidlertid  bli mer krevende og langvarige.

 

Massedød

 Spanjolene betraktet sine menneskeofrende motstandere som onde og demoniske,  og slaktet ned store antall aztekere. Andre ble drevet til hardt slavearbeid med  høy dødelighet. Men aller flest liv blant indianerne krevde sykdommer som fulgte  med europeerne, og som befolkningen i «den nye verden» ikke hadde utviklet noe  immunforsvar imot. I Europa relativt harmløse sykdommer som vannkopper, meslinger osv.  drepte svært mange mennesker i Mexico, enda flere døde av sykdommer som kopper og tyfus.

 Beregninger anslår at i den regionen som kalles Mesoamerika bodde det 18  millioner mennesker i 1519. Ved århundrets slutt var  tallet redusert til ca. 2 millioner urfolk.

 

Kolonien Ny-Spania 

 Etter erobringen fikk conquistadorene tildelt  hver sine områder, kalt «encomiendas». Conquistadoren fikk da ansvaret for å  kristne «sine» urfolk. Til gjengjeld måtte de arbeide for ham. Dette systemet  var så nært slaveri som det går an å komme. Etterhvert virket prester og munker  mot encomienda-systemet, og biskopen av Chiapas, Bartolomé de las  Casas og andre gjorde en utrettelig innsats for urfolket. Han foreslo som  den første å innføre afrikanere for å avhjelpe mangelen på arbeidskraft i den  nye kolonien. Etterhvert ble et stort antall afrikanere brakt som slaver,  spesielt til sukker- og kaffeplantasjene i de tropiske kystområdene.

 

Katolisisme og  lærdom

Den katolske religionen fikk fotfeste, særlig etter at den mørkhudete Jomfruen  av Guadalupe viste seg i 1531, samtidig som tiggermunker som  fransiskanere, dominikanere, augustinere og mercedarianere opprettet misjonsstasjoner og skoler  over hele landet.

 Det ble tidlig opprettet skoler for indianerne. Biskop Zumárraga av  Mexico by opprettet allerede i 1534 det berømte Collegio de  Santa Cruz for aztekerne og andre indianere i Tlaltelolco. I 1540-årene var  leseferdigheten blant utbefolkningen såpass fremskreden at biskop Zumarraga lot  utvikle en katekisme på nahuatl-språket. Samtidige  kilder bærer vitnesbyrd om den temmelig raske inkulturasjon av  kristendommen i forhold til indiansk kultur innen den nye spanskpregede katolske  ramme, både som forfattere (på nahuatl, spansk og til og med latin) og komponister og  musikanter. I 1553  var det tre viktige kollegier i kolonien: Den før nevnte i Tlaltelolco for  indianerne, San Juan de Letrán for mestisene (begge under  fransiskanernes ledelse), og et tredje for spanjoler og criollos som ikke  ønsket å menge seg med de andre. Samme år, den 3. juni 1553, åpnet også universitetet i  Mexico, med alle de fakulteter og privilegier som hjemlandets mest  prestisjefylte universitet, det i Salamanca, nøt godt av. De  fremste lærekrefter var medlemmer av dominikanerordenen.

 

Kolonisering  nordover

 Munkeordnene var en viktig del av koloniseringen, fordi de arbeidet for å  omvende urfolket til katolisismen, og dermed passiviserte dem. De eldste finnes  i og rundt Mexico by. Etterhvert ble også  mer fjerntliggende områder nådd av munkenes misjonsiver. De første områdene i  nord var gruvebyer som Zacatecas og San Luis Potosí.  Nye kolonier kom også til i fjerntliggende områder i nord som Monterrey og Saltillo i 1577 og Santa Fe i  dagens New  Mexico i 1608, og  på begynnelsen av 1700-tallet nådde også misjonærene langt inn i Texas. Fransiskanernes  misjonsstasjoner nordover langs Stillehavskysten inkluderte slike som senere ble  storbyer i den amerikanske delstaten California. Mision San  Francisco de Asís ble til San Francisco, Mission  San Diego de Alcalá ble til San Diego. Storbyen Los  Angeles vokste opp rundt en kirke som var påtenkt som kjernen i en  fransiskanermisjon, Nuestra Señora La Reina de Los Angeles de Porciúncula  (misjonen ble til slutt anlagt like i nærheten, med et annet navn). De  nordligste misjonene ble anlagt på slutten av 1700-tallet nord for San  Francisco, hvor de etterhvert støtte sammen med russisk fremrykking.

 Befolkningen i disse nordlige områdene var imidlertid svært liten gjennom  hele kolonitida. Krigerske folkegrupper som apachene og comanchene lå i konstant krig  med de små koloniene, og ørkenstrøkene ga mindre utbytte enn de rikere områdene  i sør. De spanske koloniene i nord hadde en blandet befolkning av europeere og  urfolk fra de sentrale områdene, slik som de lojale tlaxcaltekerne.

 

Raseskille

 De tre hundre år med spansk velde hadde et klart skille mellom rasenes  innbyrdes stilling og rettigheter. Nederst sto de afrikanske slavene, så  urbefolkningen, deretter fulgte mestisene, og så  “criollos”, europeere født i Mexico. De eneste som kunne inneha  offentlige posisjoner var imidlertid “peninsulares”, ofte kalt med  skjellsordet gachupines, folk født i på den iberiske halvøya, selv om de  ofte hadde en sosialt sett beskjeden bakgrunn fra Spania. I kolonitida fantes  det svært presise betegnelser på de ulike raseblandingene, betegnelser som i dag  er helt ute av språket fordi meksikanerne har mistet oversikten over sitt  genetiske opphav. Når man ser på klasseforskjellene mellom gruppene og  sammenligner med det som var det fremherskende i for eksempel de britiske og de  nederlandske kolonier, må det likevel sies at det ikke dreide seg om en så klar  rasisme. Både engelskmenn og nederlendere holdt en langt større avstand til de  “innfødte” enn tilfellet var i de spanske kolonier. Der var raseblanding langt  vanligere og mer akseptert, noe som bevitnes av de relativt store  befolkningssegmenter som åpenbart har blandet europeisk-indiansk bakgrunn.  Geografiske fordrivelser og apartheid-lignende praksis var relativt  sjeldne foreteelser.

 

Uavhengighetskamp

 I 1767 ble de innflytelsesrike jesuittene utvist fra det  spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Jesuittene hadde lånt ut penger  til kjøpmenn og jordeiere, og den påfølgende gjeldsinndrivelsen var smertelig  for store deler av befolkningen. Motsetningsforholdet mellom “criollos” og  “peninsulares”, sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoleons inntog  i Spania, utløste  uavhengighetskampen  fra 1810 av. Oppdagelsen av en sammensvergelse i flere byer i Bajío-området førte  til at presten Miguel Hidalgo i sin  grito de la  independencia i kirken i Dolores Hidalgo erklærte  Spania krig, og fikk med seg store menneskemengder. En hær på 80 000 mann gjorde  etterhvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen  av landet. Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var  imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og  erobret de fleste byene. I den opprørske byen Guanajuato trakk spanjolene  lodd om hvem av byens borgere som skulle tortureres og henrettes. Miguel Hidalgo  og en rekke opprørsledere ble drept, og hodene ble utstilt til skrekk og  advarsel. Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i  1813 møttes en  riksforsamling i byen Chilpancingo i  Guerrero for  å bli enige om en grunnlov for den framtidige staten. Her ble blant annet kravet  om opphevelse av slaveriet fremmet. Den nye lederen for motstanden var Jose Maria  Morelos y Pavon, som ble skutt i Ecatepec i 1815. Omslaget kom  endelig da den spansktro generalene Vicente Guerrero  skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821.

 

Den meksikanske republikk før revolusjonen

Uavhengighet

  Etter uavhengigheten erklærte Agustín de  Iturbide seg som keiser av Mexico i 1822. Allerede i 1823 ble han avsatt, og republikken  ble gjeninnført. Samtidig pågikk det krigføring om Mellom-Amerika, som ikke  ønsket å være en del av Mexico. Det endte med at Yucatán-halvøya og Chiapas forble  meksikansk, mens Guatemala og de øvrige landene  dannet en egen republikk.

 

Republikken Texas

 

Territorielle tap

Også i Texas,  som hadde tilhørt den meksikanske kolonien siden 1600-tallet, var det uro, og i  1836 erklærte  teksanerne seg uavhengig som Republikken Texas  under sterkt påtrykk fra den nyankomne engelsktalende befolkningen i staten.  General Antonio  López de Santa Anna, som var en sentral figur i politikk førte an i en  mislykket militærmanøver for å slå ned opprørerne.

 I 1841 brøt også  Yucatán-halvøya med  sentralregjeringen, og ble først gjeninnlemmet i Mexico i 1848. I 1846 til 1848 førte Den  meksikansk-amerikanske krigen mot USA til at store  deler av landet, inkludert hovedstaden, ble okkupert, og i fredsavtalen måtte  Mexico avstå Øvre California, det som i  dag er Utah, Nevada, Colorado, New  Mexico, Arizona og Texas til USA. Dette området var  på ca. 2 millioner kvadratkilometer, og utgjorde halvparten av Mexico.

I 1853 kjøpte USA  en del av dagens Arizona og New Mexico i det som kalles Gadsden-kjøpet. Pengene  gikk stort sett rett i lommen til general SantaAnna, noe som skapte stor misnøye  i Mexico, og bidro til å marginalisere ham innen politikken.

 

Fransk invasjon

 I 1863 ble Mexico  erobret av franske tropper, som innsatte  Keiser Maximilian  som meksikansk keiser. Bakgrunnen for invasjonen var Mexicos manglende evne og  vilje til å betale utenlandsgjeld. Under ledelse av den karismatiske  reformatoren zapotek-indianeren Benito Juárez ble  imidlertid Maximilian drevet tilbake, og ble til slutt tatt til fange og  henrettet i 1867.

 

El Porfiriato

 Etter en reformperiode ble Mexico mot slutten av 1800-tallet styrt av den  diktatoriske Porfirio Diaz, som  gjennomførte storstilte utbygginger av veier og jernbaner, samt  prestisjeprosjekter i Mexico by og andre storbyer. Mye av midlene til  investeringen kom fra utlandet. Rikdommen ble imidlertid stadig skjevere  fordelt, og småbønder i store deler av Mexico ble fratatt jorda, noe som førte  til utbredt sosial misnøye. Porfirio Diaz benyttet også svært hardhendte metoder  for å holde på makten, og gikk ikke av veien for arrestasjoner og politiske  mord.

 

Den meksikanske  revolusjonen

 I 1910 utbrøt Den meksikanske  revolusjonen. Den liberale opposisjonsføreren Francisco I. Madero  vant overraskende årets presidentvalg, som ble underkjent. Et bredt, folkelig  opprør sørget imidlertid for å få Madero til makten igjen. Porfirio Diaz ble  avsatt og dro i eksil i 1911, og Mexico ble kastet ut i en  endeløs kamp mellom ulike opprørsgrupper og regjeringssoldater. To av  revolusjonens største motstandskjempere er Pancho Villa, som dannet en  kraftfull hær i den nordlige delen av landet, og Emiliano Zapata som  opererte i den sentrale delstaten Morelos. I 1913 grep den konservative Victoriano Huerta  makten, avsatte Madero, som så ble henrettet. I 1917 ble hovedstaden tatt av  opprørerne, og en ny grunnlov som fortsatt gjelder, ble utarbeidet. Revolusjonen  spiser imidlertid sine barn, og i 1919 ble Zapata myrdet, Pancho  Villa døde i 1923.  Revolusjonen kostet sannsynligvis en million liv i Mexico, og var preget av stor  brutalitet.

 

Mexico etter  revolusjonen

 Siden revolusjonen ble avsluttet i 1920, har Mexico vært preget av politisk  ro under partiet PRIs maktdominans. Dette hegemoniet ble først brutt i år  2000.

 

Mellomkrigstid og  etterkrigstid

 Etter revolusjonen holdt opprørerne sitt løfte til folket om jordreformer, og  i løpet av årene etter revolusjonen ble de store jordegodsene, haciendaene, i all hovedsak  oppstykket og gitt til småbønder. Unntaket var delstaten Chiapas, hvor jordeierne klarte  å holde tett kontroll over samfunnet. De revolusjonære dannet i 1929 partiet Partido Nacional  Revolucionario (PNR), som senere ble omdøpt til Partido Revolucionario  Institicional (PRI). Dette partiet holdt på makten fram til valget i 2000. I  noen perioder har PRI vært svært populært i brede lag av befolkningen, i andre  perioder har PRI brukt udemokratiske metoder som valgfusk og politisk vold for å  holde på makten.

 

Religionsstrid

Grunnloven av 1917  var sterkt anti-katolsk, og ble fulgt opp med en rekke anti-katolske tiltak. i  1924 ble disse  tiltakene ytterligere skjerpet, slik at man kunne tale om en regulær  forfølgelse. Dette utløste en katolsk-konservativ geriljabevegelse, cristeros, som på  1920-tallet fikk sterk støtte i Jalisco, Michoacán og delstatene  rundt. Fra myndighetenes side ble forfølgelsene ytterligere skjerpet, med en  serie av massehenrettelser, blant annet i Guadalajara, også av prester som ikke  hadde vært involvert i de væpnede konflikter verken med råd eller dåd. Den  katolske kirke fikk på denne måten en rekke martyrer. Den kanskje best kjente  var pater Miguel Pro.  Denne jesuittpresten ble henrettet uten rettergang eller dom i november 1927,  fordi regjeringen mente at han i sin prestegjerning hadde trosset myndighetene.  Regjeringen spredte fotografier av henrettelsene for på den måten å skremme  opprørerne til underkastelse, men bildene virket tvert imot oppflammende.  Cristerosene ble inspirert til å følge pater Pro inn i martyriet, opprøret grep  mer om seg. Det var ikke før i 1929 at stridighetene ble  avsluttet, etter megling fra både Vatikanet og USA. Den katolske kirken truet  etter hvert med ekskommunisering av katolikker som ikke rettet seg etter  myndighetene.

  

Nasjonaliseringen av  oljen

 

President Lázaro Cárdenas erklærer eksproprieringen  av oljen

 Økonomisk vekst og en utbygging av industri for å skaffe landet  arbeidsplasser og velstand var prioritert i 1930-årene. Dette førte til større  politisk ro i landet. President Lázaro  Cárdenas del Río nasjonaliserte landets oljeressurser i 1938, noe som førte til  internasjonal boikott av landet. Det varte imidlertid ikke lenge, da Mexicos  samarbeid ble nødvendig da 2. verdenskrig brøt ut. Cárdenas utviklet også  dedazo-skikken, (av dedo, finger), som betød at den sittende presidenten pekte  ut den neste presidenten. Dette sementerte ytterligere PRIs dominans i  politikken.

 1940- og 50-tallet var preget av økonomisk oppsving, blant annet drevet fram  av eksportmulighetene som følge av USAs krigsdeltakelse, samt mangelen på  importvarer som igjen fremmet innenlandsk industriutvikling. Mexico deltok også  i 2. verdenskrig på alliert side, og sendte mindre troppestyrker til krigen i  Stillehavet. Etterkrigstiden var preget av fortsatt økonomisk vekst.  Revolusjonens grunnlov.

 

Olympisk uro

 I 1968 arrangerte Mexico by OL, og i forkant ble  hundrevis av studenter massakrert under en  demonstrasjon i Tlatelolco i Mexico by.  Mexico arrangerte Fotball-VM  i 1970 og i 1986.

 

Fra boom til  pesokrise

 1980-årene var preget av de høye oljeprisene. Dermed blomstret økonomien, og  man snakket om at Mexico kunne ta steget fra å være et utviklingsland til et  industriland. En del av den økonomiske framgangen var imidlertid basert på lån  fra det internasjonale pengemarkedet. I 1994, ved utgangen av Carlos  Salinas presidentperiode, falt pesoen kraftig i verdi, noe som førte landet  ut i dyp krise, en krise som Carlos Salinas fikk  skylden for, og meksikanerne er overbevist om at dette skyldes at presidenten  beriket seg personlig i forbindelse med en valutareform. Et kraftig fall i  kjøpekraften, stor arbeidsledighet og en eksplosjonsartet økning i kriminalitet  og utvandring til USA var følgene av krisen. Denne krisen førte i sin tur til  allmenn diskreditering av partiet PRI og undergraving av PRIs maktmonopol. De  store 1. mai-paradene på Stortorget, Zócalo, i Mexico by, som tidligere hadde  vært velregisserte oppvisninger, måtte nå tones kraftig ned, da man ikke lenger  kunne være sikker på hvordan folkemengden skulle oppføre seg.

Krise i Chiapas

 1. januar 1994 startet også Zapatista-opprøret i den sørlige delstaten Chiapas. I denne  delstaten, som ikke hadde gjennomgått noen jordreform i revolusjonsårene, var  misforholdet mellom det fattige urfolket og den rike overklassen spesielt  graverende. Okkupasjonen av byen San  Cristóbal de las Casas ble snart opphevet av regjeringsstyrker, men  opprørerne lyktes i å rette verdens oppmerksomhet mot urettferdigheten i  delstaten.

opp

PRIs fall

 President Ernesto Zedillo  gjennomførte i sin periode 1994-2000 en omfattende økonomisk snuoperasjon som  langsomt fikk landet på beina igjen. Desillusjonerte meksikanere ventet seg den  tradisjonelle krisen ved slutten av el sexenio (seksårsperioden), men  dette inntraff ikke. Imidlertid fikk ikke PRI uttelling for økt stabilitet ved  neste presidentvalg. Et stridsspørsmål i perioden var også tilslutningen til  TLCAN (på engelsk NAFTA, den nordamerikanske  frihandelstraktaten) som trådte i kraft 1. januar 1994, og som i årene etterpå  på den ene sida utsatte jordbruksprodusenter og beskyttet industri for  konkurranse, men som på den andre sida etablerte en omfattende industri av  maquiladoras, forbruksvarefabrikker, langs grensen til USA.

 I 2000 måtte PRI gi fra seg makten til Vicente Fox fra det  konservative partiet PAN. Nytt presidentvalg fant sted i juli 2006, med Felipe Calderón fra  samme parti som vinner. I Fox presidentperiode har Mexico langsomt bygd seg opp  igjen etter peso-krisen. Politisk har PRI fortsatt holdt på makten i mange av  delstatene, og fortsetter å vinne guvernørvalg.Ved presidentvalget i 2006  klarte de imidlertid ikke å få mer en vel 22% av stemmene. Også det  venstreorienterte partiet, PRD, anført av Mexico bys tidligere ordfører Andrés  Manuel López Obrador står politisk sterkt, og tapte presidentvalget med  knapp margin. Utviklingen i Mexico går mot en politisk landskap som ligner det  søreuropeiske, med et stort kristeligdemokratisk parti og et stort  sosialdemokratisk parti, slik som i land som Spania og Italia. Politisk innhold  og politisk retorikk er dermed svært annerledes enn i USA, som både er nærmeste  nabo og overlegent største handelspartner.

Besøk Latin Reiser sine hjemmesider for gruppereiser og skreddersydde reiser til hele Latin-Amerika!Besøk latinreiser.no her
+