Folk og Språk
Innhold
Det finnes to hovedgrupper i landet, nemlig urbefolkningen («indigenas») og mestisene. Det finnes også noen få av ren europeisk avstamning, og både afrikanske og asiatiske innlag forekommer. Mange afrikanere ble ført til Mexico som slaver, som så blandet seg med mestisene. På kystene er det et synlig innslag av afrikanere. I statene Puebla og Michoacán finnes det samfunn som snakker italiensk, og i Nord-Mexico finnes det små samfunn av tysktalende menonitter. Begge gruppene kom til Mexico i løpet av det 19. århundre. Kineserne som kom til Mexico for å bygge jernbaner i løpet av det 19. århundre ble møtt med sterke fordommer, og denne gruppen er nå tilnærmet helt assimilert i befolkningen. Tysktalende jøder, mange flyktninger fra nazitiden, danner også en liten gruppe i hovedstadsområdet.
Som «indígena», eller urfolk, regnes en som i folketellinger oppgir å snakke et av landets 62 innfødte språk. Denne gruppen utgjør ca. 10 % av Mexicos innbyggere. De mest talte innfødte språkene er nahuatl i området rundt Mexico by og Puebla, yukatansk maya på Yucatánhalvøya, zapotekisk og mixtekisk i Oaxaca, tzotzil i Chiapas og otomí i Hidalgo. Sørlige stater som Chiapas, Oaxaca og Yucatán har flest indígenas, og innslaget er også stort i de sentrale delene av landet. Mot nord er imidlertid urfolksgruppene få og spredte. I alle fall 20 av de 62 språkene snakkes i dag av svært små grupper, og er sterkt truet. Urfolkene er generelt de fattigste i samfunnet, og befolker gjerne slumstrøk i Mexico by. Likevel identifiserer meksikanerne seg med sine urfolkskulturer, og representanter fra urfolkene har blitt valgt til president; den første var Benito Juárez.
De øvrige stammer både fra urfolk og spanjoler, men bruker spansk språk. Ofte kan man ikke se forskjell på urfolk og mestiser, dersom ikke urfolkene bærer folkedrakter.
Mexico er verdens største spansktalende land. Spansken som brukes i Mexico har innslag av prekolumbiske språk, særlig nahuatl. Spesielt gjelder dette betegnelser på mat, råvarer, lokale dyr og innen slang. Imidlertid legger svært mange meksikanere vekt på å snakke et korrekt, internasjonalt spansk. Mexico er en stor produsent av filmer, popmusikk og telenovelaer. Dermed er meksikansk spansk kjent og forstått i hele den spansktalende verden. Noen dialektforskjeller eksisterer innen Mexico, og spesielt i nord og på kystene på begge sider snakkes markerte dialekter, men disse er ikke er altfor langt fra standard latinamerikansk spansk.
Noe som med en gang møter en reisende til Mexico, er stedsnavn med x-er strødd liberalt utover. En x kan komme midt i ordet, slik som México eller Oaxaca, eller i begynnelsen, som Xalapa og Xochimilco. Det er uforventet å vite hvordan dette skal uttales. Xalapa og Oaxaca uttales med j-lyd, mens Xochimilco uttales med -s. I ordet Tlaxcala uttales det -ks.
Dette er et særmeksikansk fenomen, og skyldes samspillet mellom spansk ortografi og urspråkene i Mexico. På 1500-tallet var x mye brukt i spansk ortografi, og kunne beskrive ulike lyder. Når så rettskrivningen ble strammet inn, hadde x-en i stedsnavn allerede blitt så vanlig at det ble umulig å endre skrivemåten.